De første usikre, tråkk                                                                                                                TILBAKE

Avreisedagen kom. Midtsommersdagen 1997 skulle jeg si farvel til den vante trygghet og luksus, og gi meg ut på det store eventyret hvor bare en ting var sikkert ; at ingenting var sikkert.

Jeg tok Danskebåten til Hanstholm bare for å komme igang liksom. Etter en kort avskjed på kaien med mor, far og min eldre bror, tok jeg de første usikre pedaltråkkene inn i fergen, og gikk deretter opp på dekk og satte meg bak skorsteinen. Båten var full av glade mennesker, men jeg var ensom, og det føltes helt absurd å være i samme båt med sommerturister som var alt annet enn betenkt over hva de gav seg ut på.

Jeg satt og gråt på dekk en times tid. Ikke fordi jeg var lei meg, ingen gledesgråt heller. Bare gråt. Følelsesmessig var jeg overfylt og spent. Bergen by forsvant da vi passerte bak Kvarveneset, og jeg satt og så utover uten å tenke på noe. St.Hans-bålene ble tent ett etter ett langs skjærgården, og det var kjølig og sent på kveld da båten gikk ut forbi det ytterste skjær og ut i Nordsjøen. Jeg gikk ned i fergen og beskuet alle de glade menneskene som danset til lett underholdning. For meg virket det hele meningsløst og tåpelig.

Ennå hadde jeg ikke tråkket en kilometer, men var likevel trett og utslitt og tok tidlig kveld. Frisk og opplagt våknet jeg da båten lå til kai ved Hanstholm i Danmark morgenen etter.

Været var grått, men det regnet ikke, og vinden stod sterkt fra vest. Med fulle sykkelflasker syklet jeg ustødig av fergen med den vinglete lasten.

Det var flott sørover der jeg syklet helt ute langs Jyllands vestkyst. Ofte var det bare jorder eller smale stier jeg trillet langs, andre steder en liten bilvei. Det var vakkert. Likevel gjorde ikke naturen særlig inntrykk på meg, fordi jeg var mer opptatt av å argumentere med meg selv. Hvorfor gjorde jeg dette, og hva skulle det være godt for ? Hadde jeg det ikke bedre hjemme i trygge og forutsigbare omgivelser ? Hadde dratt fra jobb, hovedfagsstudie, kjæreste og venner. Ville ting være de samme når jeg kom tilbake ? Ville jeg være forandret? Ville jeg i det hele tatt komme tilbake ? Burde jeg snu ?

Jeg gravde dypt i mitt indre for å finne gode argumenter for og mot. Det rev og slet i meg, men milene gikk unna der jeg satt og filosoferte. Til tross for all tvil, visste jeg innerst inne at jeg hadde tatt den riktige avgjørelsen. Dessuten ville jeg alltid få en jobb tilbake, og studiene kunne jeg fortsette på når jeg ville. Vennene ville vel alltid være venner, men kjæresten ventet ikke, så hun var jeg i ferd med å forsvinne fra for godt.

Jeg kunne ikke snu ! Å presse seg inn i et A4-format ville være for smertefullt. Det var eventyret jeg søkte - på min måte. Jeg fortsatte, og monotont gikk bena rundt og rundt i pedaltråkket der timer og mil svant hen bak meg, og det ble rytme - harmoni.

Etter som dagene gikk og hjemlandet lå mer og mer i det fjerne, ble også tankene om hjemstedet mer dunkle. Jeg så framover nå, og det skulle vise seg at jeg ville få mer enn nok med de daglige gjøremål etterhvert. Tid til å filosofere over meningen med det hele ville jeg ikke få så mye av.

Nakent sirkus bak jernteppet

Da jeg drog hjemmefra var reiseruten langt fra lagt opp. En skisse av reiseruten lå igjen på skrivepulten min. Der lå nemlig et skriveunderlag med et verdenskart kopiert på. Med permanent tusjpenn tegnet jeg en lørdagsnatt opp en mulig reiserute rundt jorden. Tusjen var av den brede typen, derfor kunne streken tolkes nesten dithen man ville. For eksempel dekket den samme streken både Slovakia og Østerrike samt deler av Tsjekkia og Ungarn. Dette var holdningen jeg drog ut med. Lag turen underveis ! Eneste konkrete reisemål var Auschwitz-Birkenau sør-øst i Polen, og Akropolis i Aten. Derfor gikk turen gjennom Øst-Europa.

Sykkelkartet for Danmark var av relativt gammel dato og hjalp meg ikke særlig på vei. Men de utrevne sidene av en kartbok for Europa var ganske detaljerte, men hvor de hørte hjemme på kontinentet var ikke alltid lett å si. Heldigvis hadde jeg tatt med noe reklame fra danskebåten, og på baksiden av en av brosjyrene var det et lite europakart som gav god oversikt over kontinentet. Med dette som utgangspunkt skisserte jeg rreiseruten for dagen og morgendagen.

Det gikk raskt å sykle gjennom det flate landskapet gjennom Tyskland og inn i Polen. På grunn av høy arbeidsledighet og kriminalitet i området jeg nå bevegde meg inn i, ble jeg rådet av en tysk turist til å ikke vise at jeg hadde penger. Verdisakene stuet jeg bort. Før jeg reiste hadde jeg prøvd å gjemme pengesedler mellom slangen og dekket på sykkelen. Etter tre uker åpnet jeg igjen, og kunne konstatere at kontantbeholdningen var blitt til pulver. Men heldigvis var det ikke annet enn russiske rubler og pakistanske rupies - ellers ville jeg vært ruinert. For ettertiden skjulte jeg pengene andre steder. Inne i sykkelrammen hadde jeg masse valuta oppi fotobokser, og ellers var pengebeholdningen fordelt rundt i sykkelbaggene. Det mest åpenbare var lommeboken med penger i lommen på ryggen på sykkelgenseren min. Den var lett synlig og lett å få tak i, men inneholdt aldri mye penger. Hver morgen fylte jeg den med dagens cashbehov, sjelden mer en tilsvarende 100,- norske kroner. i tillegg var det noen notiser med addresser eller ting jeg måtte huske, samt en stor rosa lapp hvor jeg hadde skrevet "FUCK YOU !", myntet på potensielle tyver.

Faren for å bli utsatt for tyveri og vold var stor i Øst-Europa, men jeg var advart. Derfor valgte jeg å ikke vaske klærne mine så lenge jeg var bak jernteppet. Jeg lekte fattig med stil. Jeg var forsiktig med hvor jeg campet om nettene, men det var ikke alltid lett å skjule seg...

En kveld i Polen, like før jeg skulle slå leir kom en gammel mann opp til meg og sa at jeg kanskje burde være litt forsiktig fordi nabobyen hadde 40 % arbeidsledighet. Jeg lyttet til råd, og fant et skjulested godt unna allfarvei ute på et jorde. Men noen hadde tydeligvis sett meg, og jeg hadde ikke før satt opp teltet og fått i meg litt mat før det en ekspedisjon kom utover mot meg. To ganske berusete karer sjanglet over jordene, men satte tydeligvis ikke så stor pris på all gjørmen de vasset i, og valgte å snu. Jeg pustet lettet ut og la meg til å sove, men da hørte jeg larmen. De hadde ikke gitt opp, kun gått tilbake for å hente den gamle, skranglete motorsykkelen sin. Den bråkte og spydde opp gjørme fra bakken der de for over jordene uten kontroll over kjøretøyet sitt. Jeg satte meg opp på soveposen, fant fram kniven og fulgte nøye med gjennom teltåpningen på hver bevegelse de gjorde. De nærmet seg. Det begynte å lyne og braket fulgte hakk ihel. Et forrykende tordenvær satte inn, men bråkebøttene gav ikke opp av den grunn. De kom mot teltet i høy hastighet. Motorsykkelen sjanglet og jeg gjorde meg parat. Kniven skulle jeg ikke bruke til å gjøre dem noen skade, men til å skjære opp teltduken og kaste meg ut uansett hvilken vinkel de skulle angripe fra. Ti meter, ni, åtte... De kom oppi en grøft slik at motorsykkelen fikk en voldsom sleng, og suste forbi like ved teltveggen i høy fart. De to rytterne klamret seg fast til kjøretøyet for ikke å bli slengt av. De stoppet, hoiet og skrek, spant rundt og kom tilbake. Det braket igjen og en haggelskur satte inn. Da hørte jeg bare svir og eder mens de huket seg sammen, tok jakkene sine over hodet, og kom tilbake mot teltet mitt igjen. Der stoppet de og kjeftet på hverandre med gloser jeg ikke forsto, før de forsvant den veien de kom. Jeg skjønte ingenting. Ikke visste jeg hva de ville, ei heller hvorfor de gjorde vendereis, men jeg betviler sterkt at det var edle hensikter de hadde. Sannsynligvis var det tordenværet som avverget en kjedeligere situasjon. Episoden var nervepirrende, men jeg var i dette tilfellet den passive tilskuer til hva som skjedde rundt meg. Senere på turen spilte jeg den aktive rolle i liknende situasjoner. Det var en liten ildprøve, avverget av uvær, og jeg kan love at jeg var glad for de mørke skyene den kvelden.

Neste morgen var begeistringen over kraftig vind og styrtregn ikke så stor lenger. Tre dager i strekk varte regnbygen, og det meste ble dryppende vått. Det var begredelig å slite seg fram over de store flate ensformige åkerdistriktene, og jeg var kommet til Auschwitz før uværet avtok. Selvfølgelig var jeg glad for et lite solglimt da, men inntrykkene fra denne mest beryktede konsentrasjonsleiren fra den annen verdenskrig bidrog ikke akkurat til å heve stemningen nevneverdig.

Det første som slo meg da jeg ankom stedet var at det var gratis. Det andre som overrasket meg var at det hele liknet på en fabrikk. En fabrikk der oppgaven var å tyne mest mulig arbeid og nytte ut av fangene før man utryddet dem og slettet alle spor. Det var sykt å se gasskammerne, krematoriene og de store haugene med menneskehår som de hadde kuttet av fangene for å lage tøy av. Jeg leste historier og så bilder som var alt annet enn lystig. Aschwitz, mitt første reisemål var nådd, og det var en sterk opplevelse. Nå sto Akropolis for tur.

Veien sørover til Aten på omtrent 2300 kilometer planla jeg å ta i ett stort jafs. Jeg var lei av å fryse og være våt til beinet. Nå fristet de varmere breddegrader.

Det er ikke langt fra Auschwich til grensen av Slovakia. Du passerer noen koselige mindre byer, noen bondegårder og et par stavkirker, og oppe i fjellene går riksgrensen. Ingen radikale endringer i miljø. Syklet som i en døs de neste dagene sørover til Budapest i Ungarn. Det som gjorde mest inntrykk på meg var de selvlysende fluene som danset rundt i luften om kveldene. Jeg prøvde å fange noen for å studere dem, men det prosjektet gikk heller dårlig ute i busker og tornekratt i bekmørke. "Tenk å vært en selvlysende flue da, gitt !" Det var slike tanker jeg kunne sitte å filosofere på der hjulene rullet under meg om dagen. Ganske irrasjonale tanker igrunnen. Men når jeg ser tilbake på det er det ganske komisk å vite at der kom jeg plutselig til Budapest uten å ha tenkt på stort annet enn fluer - ja, også de gigantiske sneglene som krøp oppover teltet mitt om nettene.

Jeg eimet en trang til å dusje nå. Den første dusj på turen ! To uker uten en vask høres kanskje fælt ut, men senere på ferden skulle et så kort intervall mellom de ytre renselser vise seg å være rene luksusen.

I Budapest tok jeg inn på et ungdomsherberge. Været var grått og det var sent på dag, dessuten kunne jeg ikke dra videre før jeg hadde ordnet bakhjulet. Felgen hadde sprukket. Den hadde ikke tålt turen gjennom østblokkens betonglagte veier. I skjøtene mellom betongflakene er det oftest store sprekker som ikke alltid er i riktig høyde i forhold til hverandre. Med tungt lesset sykkel og ofte litt høyere hastighet enn anbefalt i unnabakke ble dette hard kost med humping og risting som gikk gjennom marg og ben.

Sykkelbuksen jeg hadde brukt til nå var tynnslitt og full av hull i baken så folk kunne se rett inn. Det var en gammel bukse som bare skulle "brukes opp", derfor hadde jeg med meg en ekstra. Nå var tiden inne for buksebytte. Jeg sjekket ut av rommet nestemorgen og sto i traseen utenfor inngangsdøren. Et lite egnet sted for klesbytte, fordi man bruker som kjent ikke truse under sykkelbuksene. Jeg gikk derfor ned i parken hvor fornyelsen skulle foreviges. Med fotoapparetet på stativ, riktig innstilt avstand og tid, gikk jeg i posisjon, trakk av meg buksen, tok fram lighteren og tente på buksen foran kamera. Mens jeg ventet på at kamera skulle gå av, hørte jeg skritt i parken. Fotoaparatet tok så bildet med blitz og det hele - noe som ikke gjorde hendelsen særlig anonym. I Adams drakt med en sykkelbukse i hånden som var i lys lue, husket jeg med ett at jeg hadde glemt å finne fram den nye buksen fordi jeg var så engasjert av det at bildet skulle bli bra. Det sårt tiltrengte plagget lå altså godt nedpakket - et sted. Det kom flere mennesker gjennom parken. De stoppet alle og så på sirkuset der jeg trampet febrilsk på den brennende buksen for å hindre at den skulle antenne busker og gress, samtidig som jeg lette panisk i sykkelbagene etter den nye. Dessuten måtte jeg jo prøve å skjule de edlere deler. Jeg lyktes med alt unntatt det siste. Det var gratis sirkus i parken den dagen.                                                                                                       

 TILBAKE 

Lese et annet utsnitt av boka