På ville veier i Colombia                                                                                                                TILBAKE

Jeg følte meg i super form da jeg forlot Quito. Heteslaget hadde tydeligvis gått over, men jeg hadde pådratt meg en forkjølelse i stedet etter all frysingen i høylandet. Bagateller ! Motivasjonen var på topp igjen. Dessuten ligger byen Quito akkurat på ekvatorlinjen. Nå var jeg tilbake på den nordlige halvkule igjen og skulle ikke passere ekvator flere ganger på sykkelturen min. Ennå en milepæl var nådd, men det var ikke tid til å hvile på mine laurbær. Jeg måtte nå flyet til Panama, og måtte tråkke hardt for å rekke det - meget hardt, skulle det vise seg.

Veiene var ikke akkurat slik jeg hadde tenkt meg med lange strekninger bortover lange dalfører. I stedet gikk veien fra Quito rett ned i en trang dal. Der krysset den over en elv og gikk rett opp på andre siden. Fra toppen av passet bar det utfor igjen. Det gikk smått med framdriften. To og en halv dag brukte jeg bare til riksgrensen. Tiden løp fra meg. Jeg måtte sykle fortere - gi alt. Men Colombia var ikke det landet jeg ønsket å bare fare gjennom.

Fra første stund følte jeg meg hjemme der. Jeg nevnte tidligere at sykkelsporten sto sterkt i Argentina, men ingen steder var det som i Colombia. Grytidlig på morgenen og om ettermiddagene var sykkelentusiastene på farten med sine skinnende racersykler. De kom med positive tilrop og hyggelige oppmuntringer. Jeg følte meg nesten mer hjemme der enn i Norge - i hvert fall når det gjaldt min interesse for sykling. Maten var også god og variert på restaurantene langs veien, og mange av veikafeene hadde badebasseng slik at man kunne ta et bad til dessert hvis ønskelig. Jo, Colombia tok meg med storm, og jeg angret på at jeg hadde lagt opp en så stram tidsramme for oppholdet i landet. Det var sjelden tid til det etterlengtede "dessertbadet" eller til å sitte ned og slå av en prat. Jeg måtte stå på fra morgen til kveld med et minimum av pauser skulle jeg ha en sjanse til å rekke flyet. Og da jeg var helt uten noe som helst skisse over landet visste jeg heller ikke hvor langt det var igjen til Bogota.

Jeg passerte den vulkantruete byen Pasto og fortsatte gjennom det nydelige kuperte landskapet til Popayan. Der forhørte jeg meg om den korteste veien til hovedstaden. Så langt hadde jeg fulgt den trafikkerte og asfalterte Panamerikanske veien. Men i Popayan fikk jeg vite at det gikk en snarvei over fjellene øst for byen og ned i neste dalføre. Jeg ville spare omtrent 10 mil på å ta den veien, sa de på byens militære overkommando. De forklarte hvordan jeg skulle finne veien, og jeg satt i gang. Veien delte seg et par mil oppi fjellsiden. Der spurte jeg en hestebonde om hvilke av veiene som var den riktige, men han mente jeg burde snu, derfor hørte jeg ikke på han. Veien slynget seg oppover - og oppover. Asfalten tok slutt. solen forsvant, og det begynte å høljregne. Det var kalt, guffent og en grusom vei å sykle på. Ikke hadde jeg noe særlig mat med heller fordi jeg regnet med å kjøpe det langs veien slik jeg var blitt vant med. Men oppe i de colombianske fjellene var det ingen butikker, kun en diger nasjonalpark med fjellregnskog. Jeg ble sulten, utmattet og kald. Visste ikke hvor jeg var eller i hvilken retning jeg kjørte. Måtte bare fortsette og håpe at jeg kom fram der jeg skulle.

Dagen gikk og det var sent på ettermiddagen første gangen jeg så en bil, en firhjulsdreven jeep. På de skrale veiene og i den sleipe gjørmen gikk den kun litt fortere enn meg. Sjåføren tutet da han passerte og jeg kjempet meg videre alene, men en times tid senere så jeg denne bilen stå parkert utenfor en liten hytte. Jeg stoppet og gikk inn for å spørre om noe vann og varm drikke. Jeg fikk en skvett kaffe og litt kokt melk. Han som kjørte bilen spurte hvor jeg var på vei som våget meg ut på tur alene oppe i fjellene der. "Jeg tar snarveien til Bogota" var svaret jeg gav. Han trakk litt på smilebåndet og sa at da syklet jeg i helt gal retning. Dessuten var området et av de stedene hvor geriljaen var mest aktiv for tiden. Det gikk kalt nedover ryggen på meg. Mannen fortsatte å snakke. Jeg fulgte ikke helt med på hva han sa lenger, men oppdaget etterhvert at han snakket engelsk og at han også hadde kjørt feil den dagen og skulle samme veien som meg. "Vil du være med meg så du kommer inn på den rette veien igjen ?" spurte han. Jeg kunne ikke motstå det tilbudet - ikke der... Vi bant sykkelen på taket av bilen og humpet videre.

Det gikk ikke mer enn tre minutter etter at vi hadde startet før en flokk med soldater kom løpende nedover skråningen mot oss. "Ikke vis deg !" sa sjåføren bare. "Det er sannsynligvis geriljasoldater, og ser de deg vil de stoppe oss og lage trøbbel". Jeg spurte om hva type problemer det var snakk om. Han fortalte videre om kidnapping, utpressing, narkotikahandel, vold og forsvinninger og snakket som en foss. Jeg lærte mye. Han holdt meg opptatt med dette helt til vi kom noen mil ned i neste dalføre og veien var sperret av militæret. Sjåføren hoppet ut av bilen og legitimerte seg. Jeg gikk også ut. "Hvor har du han fra ?" spurte soldatene. Han fortalte hvordan det hang sammen med at vi begge var på villspor og at vi hadde møttes oppe i hytten i nasjonalparken. "Da var han ekstremt heldig !" utbrøt de bare. Geriljaen herjet akkurat i det området da og derfor hadde de stengt av for all trafikk inn i parken. Det gikk kalt nedover ryggen min igjen. Tydeligvis trodde de ikke at jeg forsto når de snakket spansk sammen, slik at de sa mer uhyggelige ting enn det som var ment at jeg skulle høre. Jeg var på en måte reddet ut av en potensielt livstruende situasjon av en annen person som også var på villspor, akkurat som jeg.

Det var det utrolige uværet som hadde reddet oss, mente soldatene. Men hva var det som var så farlig egentlig ? Det er ikke lett å si selv den dag i dag, men at geriljaen ville robbet meg til skinnet (og sannsynligvis gjort dummere ting med meg) hvis de hadde fått kloa i meg,er i hvert fall sikkert. Det var nemlig politiskvalg dagen etter i det distriktet. 80 mennesker ble offisielt drept den valgdagen fikk jeg vite en uke senere, og jeg skulle egentlig vært midt i skuddlinjen...! Det var en rar følelse å komme helskinnet gjennom. Jeg tenkte mye på det mye i ettertid. Var det tilfeldigheter at jeg hadde hatt så mye flaks ?

I alle tilfeller var jeg trygg igjen - glad og seierssikker på at jeg som den første nordmann ville rekke jorden rundt på sykkel. Det kunne bare ikke være meningen at jeg ikke skulle lykkes etter alt det jeg hadde vært igjennom de siste ukene av heteslag, flom og gerilja. Det måtte bare være en høyere makt som ledet meg gjennom det hele. Men hvorfor lot han meg da sykle feil der nede i Colombia ? Jeg gjemte dette spørsmålet i mitt hjertet inntil videre. Det hele var så alt for paradoksalt.

Snart hadde jeg lagt Sør-Amerika bak meg. Sykkelen var godt slitt, men hang fremdeles sammen. Verre var det med sykkelklærne. De hang nemlig ikke sammen. Sykkelbuksen hadde jeg brukt hele veien fra Ungarn. Hver dag i åtte måneder hadde den sittet klistret på meg. Utallige ganger hadde jeg lappet den, men nå var den så morken at den ikke var til å redde lenger. Sykkelskjorten var tre år gammel og bar sterkt preg av det. Den hadde også lapper mange steder, men nå hadde den revnet på ryggen slik at solen stekte meg til blods. Garderoben var moden for utskifting. Likevel fortsatte jeg å bruke dem. Ville ikke skifte før jeg var ferdig med det sør-amerikanske kontinent, og syklet som en fant mot Bogota.

Etter noen dagers ekstremt hard sykling skjønte jeg at jeg ville rekke flyavgangen uten større problemer. Det var deilig å komme opp over det siste store fjellpasset før jeg kunne gire opp i høyeste gir og suse ned mot hovedstaden. Det var blitt sen ettermiddag da jeg syklet oppover hovedveien til byens søndre innfartsåre. Jeg var overveldet - omtrent annenhver butikk var en ren sykkelbutikk. Alt fra det billigste skrap til de mest moderne (og kostbare) hi-tech syklene var til salgs. Jo, Colombia var sykkellandet framfor noe. Oppmuntrende tilrop, var en ting, men alle de beundrende blikk av guttene jeg møtte underveis var av en spesiell verdi for meg. Jeg var liksom "noe" der nede. Det var derfor synd å måtte forlate landet i hui og hast fordi jeg hadde bestilt billett til en altfor tidlig flyavgang.

Etter en tre timers pause i bykjernen, syklet jeg de siste 8 kilometrene ut mot flyplassen. Trafikken gikk tett og jeg vimset ut og inn mellom biler og busser for å komme hurtigere fram. En bussjåfør kom opp på siden av meg. Han ropte noe til meg som jeg ikke fikk med meg i farten, men jeg så at han holdt noen sedler ut gjennom vinduet. Jeg sakket farten for å høre hva han ville. "Ta disse !" sa han og ville overrekke meg pengene. "Nei, jeg trenger dem ikke" sa jeg. "Kanskje ikke" svarte han, "men bruk dem til noe du ikke trenger da" sa han og dyttet dem på meg. Det var nesten litt flaut. Det er greit at jeg så ut som en fattig bohem på det tidspunkt, men lite visste han om at jeg var på vei ut til flyplassen hvor jeg først skulle bytte ut klærne jeg hadde på meg for så å synke ned i skinnsete nummer 1A på første klasse på vei til Panama.                                                                             TILBAKE