Til Hovedsiden Min CV Bestill Kåseri, bok, artikkel Kontakt meg  
This site in English

Untitled Document
NIGER PÅ LANGS

GJENNOM DEN HVITE MANNS GRAV

Nøyaktig 200 år etter at den skotske eventyreren Mungo Park som første hvite mann så utover den mektige Juliba (Lokalt navn på Niger-elven) og drømte om å dra nedover mot havet, men ble drept underveis, lepjet jeg i meg en munnfull saltvann. Jeg hadde vært over to måneder på elven fra den startet i fjellene i Sierra Leone, rant ned gjennom Guinea, Mali, Niger, Benin og endte i Benin-bukten i Nigeria. Jeg var framme og så utover havet der de samme vannmolekylene jeg hadde kjempet mot oppe i elven fordampet på nytt for å ta en ny rundgang i det evige kretsløp mellom hav og himmel. Jeg ønsket dem god reise og misunte dem nesten som kunne fortsette det uendelige eventyret uten å måtte avbryte og oppfylle plikter og forventinger. Foran meg lå havet - og ingenting, bak meg lå eventyret og historien fra en episk reise som inneholdt alt et eventyr skal ha av spenning, usikkerhet, humor, farer og overraskelser. Det var nesten trist det var over, men når jeg lukker øynene kan jeg fremdeles dra tilbake til Nigers kilde og oppleve høydepunktene på nytt.

I andre enden av elven sto jeg tre måneder tidligere med tusen spørsmål kvernende rundt i hodet. Jeg var med Nigers kilde som ligger i fjellene mellom Guinea og Sierra Leone. Geriljaen herjet nådeløst i disse områdene mens jeg var der på tur for å realisere meg selv og mine egne drømmer. Ville jeg klare meg ned elven, eller var ideen om å dra gjennom "Den Hvite Manns Grav" å ta seg vann over hodet? Jeg skubbet spørsmålene bort fra bevisstheten - de måtte finne sine egne svar underveis. Jeg fulgte vannveien ned fra fjellene inntil det var dypt nok til å sjøsette båten.  

De første dagene, og ukene, av ferden satte tonen for hvordan jeg skulle te meg nedover. Jeg oppdaget raskt at menneskene ikke bare var nysgjerrig på meg og mitt der jeg dro gjennom 'no-mans-land' nedover elven og kom drivende inn i deres hverdag. Deres holdning var at de ønsket å gjøre alt for at jeg skulle ha det godt. Folk som levde på eksistensminimum (kanskje under), delte den maten de hadde med meg, og skulle jeg gi dem noe i retur måtte det være i form av en gave og ikke som betaling. Følte meg nesten råtten som ikke gav alt jeg hadde. Denne overøsende gjestfriheten i kontrast til min egen egosentrisitet gav en kime til å ønske å gjøre noe i retur, men da brorparten av menneskene i både Guinea, Mali og Niger (93% av kvinnene i Niger!) er analfabeter og ikke har noen adresse, er direkte gjenytelsesgave umulig.

Jeg hadde tre mål med turen. Hovedmålet var å dra ned elven fra dens kilde til utløp i havet. Ved siden av dette hadde jeg et underordnet og et overordnet mål som henholdsvis var å le minst ti minutt hver dag, og at det måtte komme noe godt ut av ekspedisjonen min. Såvidt jeg ser er alle mål i ferd med å innfris; elven er beseiret, folket tok godt imot meg, og boka jeg skrev etter turen som er gitt ut på Norsk Bokforlag deler royaltien (forfatterhonoraret) i to der jeg får 50% og ADRA Norge får 50%. Pengene som går til ADRA støtter et prosjekt langs Nigerelven i Mali som er en videreføring av Right to Play (etter Olympic Aid) og heter Live Right, Play Right. Du kan lese om dette ved å klikke på logoen deres her :

Ønsker du å lese hele historien, må du lese boka "Gjennom den hvite manns grav" som kan bestilles gjennom forlaget eller gjennom meg som forfatter. Bestille

 

Linker til artikler og omtale om turen:

Bergens Tidende

NRK

 


Til Hovedsiden Min CV Bestill Kåseri, bok, artikkel Kontakt meg  
This site in English