Til Hovedsiden Om meg Bestill Kåseri, bok, artikkel Kontakt meg  
This site in English

Untitled Document
SHETLAND TUR / RETUR I ET NØTTESKALL
Ikke alle mine ideer har vært så smart. Det å ro fra Tromsø til Bergen var en av dem – en tålmodighetsprøve som ble avsluttet etter å ha passert Lofoten. Det å seile langt er jeg heller ikke disponert for, og kommer sjelden lengre enn til Askøy før jeg er litt småkvalm og velger å dra tilbake til utgangspunktet. Slik sett kan jeg neppe kalle meg en havets mann, og for å spe på med nederlag, kan jeg titulere meg som innehaver av det mest mislykkede forsøket på å bestige Aconcagua, den vestlige halvkules høyeste fjell, alene og uten ytre hjelp. Jeg gjorde det meste feil, og for å gjøre en lang og begredelig historie kort, ble fraktet ned fra basekamp på ryggen av et muldyr etter halvannet døgn.

Men rett skal være rett - noen innfall har lyktes. Jeg har syklet jorden rundt som den første nordmann og som den raskeste selvhjulpne syklist noensinne, og jeg har dratt gjennom Sahara alene ved hjelp av to pedaler og to hjul – selv om mange mente det var å ta seg sand over hodet. Slik sett er jeg ikke nederst på rangstigen i eventyrenes verden, men om man lykkes eller ei med det man har satt seg fore, blir man aldri mett på utfordringer. ’Mye vil ha mer’ heter det, men hva mer kan man ta for seg når det terrestre miljø for lengst er erobret både til hjuls og til fots ? Da må det bli enten fugl eller fisk, og i mitt tilfelle ble det ’fisk’.

Ideen kom som lyn fra klar himmel en kveld jeg satt og tenkte på ingenting. Tanken på å sitte i en gummibåt som ikke lot seg synke med en motor som nektet å havarere dasket inn i hodet mitt og surret rundt i skallen inntil jeg åpnet atlaset og så utover de store verdenshav etter et egnet sted å sjøsette fantasifosteret.

Havene ser så uskyldig å liten ut på blankt papir, som små andedammer du kan vasse over mens du trygt holder deg fast i et av kontinentene. Men så enkelt er det ikke, likevel var ’den gode ide’ unnfanget, og det var bare å sette i gang med å forsere det første havet ; oseanet av praktiske gjøremål fra å sitte og drømme over kartside 36 i Bergvalls atlas til å endelig stå klar til å dra over Nordsjøen i en gummibåt på 310 centimeter fra Shetlandsbryggen i Bergen og håpe at man er tilbake i overmorgen.

DET SVAKESTE LEDD

Opptakten til turen var mer oppbyggelig enn jeg kunne drømme om. Første firma jeg kontaktet, Bjordal & Madsen, tente på ideen umiddelbart, fikk importøren med på laget, og plutselig sto jeg med en Zodiac og Johnson som skulle ta meg i vesterled.

Første prøvetur gikk til Haugesund i middels dårlig vær. Utstyret klarte seg fint mens jeg klamret meg krampaktig fast til en hoppende båt som gjorde at jeg kunne knapt stå oppreist de neste dagene. Så var det altså jeg som var det svakeste ledd – mørbanket og utkjørt etter 80 nautiske mil – knapt 20% av hva jeg skulle tilbakelegge i løpet av to døgn. Et hårreisende scenario av å se meg selv baske mot vind og bølger med krampe i hver en muskel midt i Nordsjøen skremte vettet av meg, men slike unyttige tanker fortrengte jeg til fordel fra utfordringen dette måtte være, og seieren av å ha klart det.

Seierssikker, men likevel ydmyk og en smule skremt, stilte jeg onsdag morgen den 2. juni på startstreken i Bergen til et pressekorps som overgikk enhver forventning mine sponsorer var blitt forespeilet. Været var perfekt, båten var rigget med 140 liter bensin, mat og drikke for et døgn, fulladde batterier til kamera og satelittelefon, og en skipper iført overlevelsesdrakt stroppet fast til båten med et 8 meter langt tau festet i baugen.

OVER DET FLYTENDE PERSISKE TEPPE

De første timene utover fikk jeg en liten bris imot som laget små krusninger som hamret i mitt lille skrog og gjorde det hele ukomfortabelt, men etter fire timer løyet vinden og havet ble som et flygende speilteppe. Solen blinket og vinket i det bølgende hav uten at det var så mye som en liten bølgekam å feste blikket på. Noen heliumsballonger, et par plastkanner noen trestokker og en tønne skapte variasjon i den monotone tilværelsen av motorstøy og blinkende fasetter bortetter vannet. Jeg var i min egen lille verden. Døyvet motorduren med å sette på The Cardigans på ørene og lot platen gå på repeat slik at jeg hadde lært tekstene utenat lenge før jeg kom ’midtfjords’. Ennå i dag kan jeg sette på den samme platen, lukke øynene og kjenne lukten av havet, sjøsprøyten som slår over meg, ristningen i båten eller det persiske teppet av et solblankt bølgende hav.

Etter å ha sett mangt et fata morgna i Saharas tørre ørken hvor luftspeilingene ustanselig viste fram falske kilder, var jeg lenge tvilende til det jeg så da jeg nærmet meg halvveis hvor jeg mente å skimte et tårn som steg opp av havet noen grader mot sør. Men min indre tvil forsvant som dogg for solen etter at resten av boreriggen duppet opp over horisonten. Endelig hadde jeg noe å sikte etter annet enn en dirrende kompassnål, så uten å være meg det bevisst dreide jeg svakt av mot sør.

Deep Sea Delta, sto det på plattformdekket. En rigg jeg ikke hadde plottet inn på GPS’en, men nå fikk den eksakt koordinat med et tegn av en rasteplass som tilhørende symbol. Havstrømmen gikk nordover, derfor dro jeg inn fra nordflanken og stoppet båten for en velfortjent pause. Må innrømme at jeg var litt nære i forhold til gjeldende bestemmelser, men det var så herlig å se tegn på menneskelig aktivitet at det var vanskelig å la være. At terroralarmen etter sigende hadde gått på riggen, var meg ukjent, men med nærmere ettertanke var det kanskje ikke så unaturlig når alt de så og visste var at en kamikaze-pilot kom durende i et nøtteskall av en båt fullastet med bensin i retning rett mot dem uten å vise tegn til å sakke farten ved sperresonen. Ikke vet jeg mye om Al Quaida, men at en oljeinstallasjon ville vært et ypperlig og sårbart mål for å skade norsk eksportinntekt hvis de ønsket oss noe vondt, er jeg overbevist om.

Selv om folket på boreriggen tilsynelatende tok tingene med knusende ro, ble det raskt fart i oppsynsbåten like ved. En lettbåt ble loret og kom over til meg midt i middagen og spurte om legitimasjon. Gav dem passet for å gjøre ferdig formalitetene da jeg likevel skulle over grensen til et ikke EØS-land en times tid senere. På denne måten ble jeg for første gang i livet ført opp i sjøfolkets annaler, hva de skrev om mitt sjømannskap skal være usagt, men etter bildet i Bergens Tidende dagen etter som plattformsjefen hadde tatt av meg hvor det så ut som om jeg satt med en liten badering rundt meg, tror jeg neppe at de omtalte meg som en stor skipper.

Som Harald Eide Steen parodierer de russiske ubåtkapteinene som ikke ser grenser under vann, klarte jeg å sause til noen forklaringer om dårlig merking og skral avstandsbedømmelse for at jeg hadde krenket deres domene – en forklaring som må ha falt i god jord, for før de ønsket meg god tur videre spurte de om det var noe jeg trengte.

TÅKEBANKER I VEST

Løypen fra Marsteinen til Lerwick går rett vest. Slik sett er navigeringen enkel. Det jeg ikke hadde tenkt på var når jeg skulle skru av motoren og ta imot land på andre siden. Ikke at det er noe problem vanligvis, men like før solnedgang så jeg tåken komme sigende. Det var noen majestetiske minutter da solen ble slukt opp av tåkebankene i horisonten. Himmelen ble rød som blod, et par sjøfugl kretset rundt og en sel brød overflaten nå og da. Det var ikke mange timene til jeg skulle kunne se land i vest. Jeg stoppet båten for å nyte stunden i fulle åndedrag. Satt meg ned på pontongen i baugen lente meg godt bakover mens jeg plasket bena i vannet, spiste noen sjokoladebiter jeg skylte ned med en styrkedrikk. Livet var fint. Men hvor lenge var mennesket i Paradis ? Ikke før var solen borte og jeg skulle dra videre, så forstår jeg at dette ikke blir så moro likevel. Hvis tåken var tykk ville jeg ikke kunne se land før jeg plutselig sto i brenningene. Hvor langt var det egentlig igjen – nøyaktig ? Mens jeg tenkte på dette ser jeg en båt fram mot høyre. Det var en tråler som renset havet for liv. Dro over til dem for å få det eksakte koordinatet for innseilingen til Lerwick før jeg fikk ro i sjelen og torde gi full gass mot land.

Det var mørkt da jeg seg inn mot Old Harbour i Lerwick. De siste tre timene hadde vært et mareritt da vinden hadde tiltatt fra vest mens jeg var trøtt og sliten og hadde tendenser til krampe i armene. Av ren viljekraft hadde jeg fullført løpet, og nå la jeg for land – halvveis.

Klokken nærmet seg tre på natten og byens utesteder var i ferd med å tømmes. Et par ungdommer kom bort til meg da de så jeg rotet etter sakene mine i båten. "Har du fått noe fisk ?" undret de. "Nei – svart hav" svarte jeg fordi jeg var så fullstendig utmattet at det å snakke var en prestasjon i seg selv. "Noen timers søvn nå, så skal jeg bunkre og returnere så raskt som mulig" var siste tanke før jeg sloknet på Queens Hotell. Det jeg ikke visste da var at oppholdet på Shetland ville bli lengre enn planlagt.

UVÆR OG TYVERI

Som en regntung forblåst høstdag var den tredje juni på Shetland. Vinden hadde tiltatt og lå mellom 8 og 12 sekundmeter fra nordvest og skyene lå lavt over vannet. Tanken på å returnere var lite innbydende. Værmeldingen så heller ikke lovende ut for det neste døgnet, så jeg måtte avvente situasjonen. Kunne vært hyggelig om jeg visste at uværet var forbigående, men da selv langtidsvarselet meldte sterk vind, så jeg lite lys i tunnelen.

Om fem dager skulle jeg ha elever opp til eksamen, hadde gitt katten mat til to døgn, og hadde lovet å være tilbake senest fredag. Alt virket så lovende da jeg forlot gamlelandet, at hele værskiftet virket surrealistisk. Mange historier sirkulerer om Nordsjøens lunefulle vær, og jeg burde derfor ikke vært overrasket da været endret seg – spesielt ikke når man vet at avstanden over ’dammen’ tilsvarer luftlinjen fra Bergen til svenskegrensen – et område hvor det sjelden hersker samme værtype hele veien. Likevel blir man satt ut av spill når planer og forventninger legges i grus. Så fandenivoldsk bestemt var jeg på å komme tilbake raskest mulig, og så mistroisk var jeg, at jeg sjekket opp vær- og bølgevarselet annenhver time hos kystvakten, og fant jeg ikke gode utsikter på en webside, sjekket jeg en annen. Likevel svant torsdag 3. juni hen uten å legge fra land.

Søvnmangelen var påtrengende, og jeg gledet meg til å hvile ute natt til fredag, men lite visste jeg om at neste natt også ville bli avskjært.

Klokken var 04.10 da det banket på døren : "Mr. Hjelland, Mr. Hjelland – your boat is gone, your boat is stolen !" Trodde først det var en vond drøm som jeg ønsket å våkne fra, men da det gikk opp for meg at dette var virkeligheten, slengte jeg på noen klær og løp ned på kaien med videokameraet i hånden. "Om ikke annet, så skal jeg filme dramaet for ikke å bli gjort helt til latter når jeg kommer hjem med fly" tenkte jeg.

Nede på havna var det ingen Zodiac, derimot var både politi og havnemyndigheter godt representert. De sto og ventet på meg som de ønsket skulle identifisere båten som kystvakten var ute og hentet med sine to nybakte båtførere.

Båten ble slept inn og jeg fikk æren av å ta imot dem som hadde vært på tur med båten, gått tom for bensin midt i brenningene, sølt bensin over det hele, punktert båten fire steder og kjørt motoren i en stein. Deres forklaring var noe usammenhengende på grunn av høy promille, men jeg fikk med meg at de hadde vært på en bar, at de hadde fått låne en båt av en kar der – en liten farkost som lå ved kaien, at de trodde det var den de hadde kjørt, at de hadde hatt det gøy, men synes det var skuffende lite bensin igjen i tankene. Om forklaringen hadde grobunn i virkeligheten skal være usagt, men politiet så med strenge øyne på saken og tok dem med seg for resten av natten. Problemet med tyvene var løst, men det var jeg som ble svarteper der jeg sto tilbake med flere timer frarøvet søvn og en båt som måtte gjøres sjødyktig – og det fort !

Fredagen fikk hodet mitt annet å tenke på enn dårlig vær og skumle bølgevarsler. Nå var det lapping av hull i glassfiberbunn, rensing av bensintanker for sjøvann, vasking av båt og utstyr, bunkring av bensin, drikke og mat som sto i hodet på meg. Timene fløy og ryktene gikk slik at det alltid var et knippe mennesker som ville høre siste nytt fra meg. Det led derfor mot kveld før jeg begynte å tenke på hjemtur. Vinden ulte fortsatt stabilt over 10 sekundmeter, men den skulle løye til kvelden og dreie mot vest, sa kystvakten. Da ville jeg ha knappe 20 timer før vinden ville tilta igjen fra sørvest. "Ja vel," tenkte jeg og slo meg til ro. "Da får jeg vente og se om vinden løyer og dreier". Imens slo jeg meg ned i godt lag med et ektepar som var på vei fra Færøyene til Danmark i sin 36 fots motoryacht.

HJEMTUR I 100

Vi skulle til å starte på desserten da jeg oppdaget at flaggene hadde skiftet retning og vaiet noe slakkere enn før. "Nå drar jeg" sa jeg og slukte i meg resten av desserten før jeg hev på meg overlevelsesdrakten og stroppet meg fast i båten. Nå fikk det bære eller briste, for nå skulle jeg hjem !

Klokken var halv elleve da jeg dro ut fra land. Det var skumring og bølgene tiltok i størrelse dess lengre ut jeg kom. Båten lå tungt i vannet så jeg søkte å holde den på plan hele veien selv om det resulterte i en real dusj i hver bølgedal. Vinden sto i ryggen og bølgene kom på skrått bakfra. Forholdene var perfekt for å ri bølger. En guttedrøm fra tidlig pubertet da vi for ut til skip som passerte for å ri bølgene inn mot land var i ferd med å gå i oppfyllelse. Nå skulle jeg ri bølgene over halve Nordsjøen !

Det var mørkt så jeg så verken GPS eller kompass, så jeg navigerte etter bølgene. Så de hvite skumtoppene mot den svarte himmel stå i kontrast til de dunkle bølgedalene, jeg skulle ri som den ensomme rytter hele natten, klatre opp en bølgevegg, vippe over toppen for så å fare ned mot bunnen og stange inn i neste vannvegg og gjenta prosedyren – en gang, to ganger, hundre ganger, tusen ganger – helt til det satt i kroppen som den mest naturlige ting på jord. Timene gikk og dagslyset jaget natten gradvis bort. Fulgte med på GPS’en som stadig viste hastigheter rundt 30 knop nedover bølgene med en båt som ikke passerte 20 knop på flatt vann. Det var gøy – et stort kick jeg kunne leve helt ut. Topphastigheten på 45 knop nedover en kjempedønning hvor motoren hvinte som i full gass i fri gav meg en berusende tilfredsstillelse av å være på rett sted til rett tid.

Timene gikk og en bølge tok den neste og før jeg visste ordet av det så jeg det samme synet som sist ; Deep Sea Delta – rasteplassen !

Må nevne at jeg overholdt sperresonen på tilbakeveien, og fikk ikke mer enn slengt noen setninger over til oppsynsbåten, men for meg var det et hyggelig gjensyn. Jeg var på norsk sokkel, over halvveis hjemme og ville kunne se land om cirka fire timer. Jeg holdt full gass.

Oftest er det slik at de mediaaktørene som har en sak ønsker å følge den til siste slutt. I mitt tilfelle hadde jeg faste avtaler med et knippe radiostasjoner og fjernsynskanaler. Sist jeg hadde vært i kontakt med dem var fredag ettermiddag da jeg var midt i arbeidet med å gjøre båten sjøklar. Historien var bra den, syntes de. En dramatisk avslutning på en halvsprekkende tur. Da jeg prøvde å ringe mine kontakter opp ved avreise fredag kveld, var samtlige utilgjengelige – jeg ville ikke komme tilbake likevel, tenkte de sikkert, turen var over. Da jeg nå nærmet meg ’gamlelandet’ lørdag morgen ringte jeg via satellitt og fikk tatt TV Hordaland på sengen, mens Kanal 24 trodde jeg bløffet dem – resten var fremdeles utilgjengelig. Kan virke som en seierens melankoli å bli ’glemt’, men for meg var det en udelt seier. Følte at jeg hadde tatt alle på sengen ved å dra over en av verdens mest beryktede havområder i en 20 timers lomme i uværet, og det i en båt som fremdeles lakk i skroget ! Om ingen kom og møtte meg, om ingen verken sa eller mente noe, så var jeg fornøyd. Jeg visste at jeg ikke gjorde dette for å vekke beundring og anerkjennelse av andre, men for å utfordre havet, utstyret og meg selv. Jeg hadde bevegd meg på grensen – jeg vet det fordi jeg kunne knapt stå på beina da jeg kom fram, kunne ikke skrive med penn på tre dager, dessuten sovnet jeg midt i en samtale en time etter at jeg kom frem. Hadde bevegd meg på grensen – vel vitende om at det var jeg som var det svakeste ledd, så neste gang jeg slår opp i et atlas og ser utover havene ønsker jeg meg andre briller.

LINKER TIL OMTALE OM TUREN:
 

Til Hovedsiden Om meg Bestill Kåseri, bok, artikkel Kontakt meg  
This site in English