Til Hovedsiden Om meg Bestill Kåseri, bok, artikkel Kontakt meg  
This site in English

Untitled Document
USA PÅ TVERS MED RULLESKØYTER

 

Vinden brølte og gjorde det vanskelig å stokke skøyter og skistaver riktig, men jeg fortsatte bortetter prærien og lot meg fascinere av de atombombesopp-lignende skyene som vokste opp rundt meg.  Noen var under oppseiling og sugde til seg luft, mens andre var begynt å utlade lyn og torden og øste ubeskrivelige mengder regn og hagl ned over de vergeløse.

Hadde ingen steder å søke ly og lot meg suge inn i en tordenstorm som behandlet meg brutalt.  Skøytene levde sitt eget liv nede i vannmassene så kun stavene gav framdrift.  Følte meg liten, men likevel stor – som en mus i et løperhjul der jeg spente Vår Herres klode under meg og stilte klokken fram en time hver tredje uke ettersom jeg beveget meg over horisonten. Det er da man får følelsen av å være på langtur med rulleskøyter.

 

Etter en halvtime spyttet uværet meg ut på andre siden og solen tittet fram en stakket stund før den gikk ned bak horisonten og satte punktum for dagens slit.  Jeg var på eventyr – et amerikansk eventyr.

 

Ideen om å krysse det amerikanske kontinent på in-lines var alt annet enn en veloverveid godt modnet idè.  Det hadde seg slik at jeg hvilte øynene på verdenskartet en kveld og ble slått av at USA’s nordvestlige hjørne var en hvit flekk på min indre globus og slikt måtte gjøres noe med.  ”Det kan gå”, tenkte jeg, ”det bør være mulig å gå fra kyst til kyst på rulleskøyter”. 

To uker senere sto jeg på toppen av fjellpasset over Mt. Rainiers etter å ha skøytet fem dager fra stillehavets kyst med verkende bein og undret meg hvordan jeg skulle komme ned fra 2100 meters høyde i god behold.

 

Jeg satte utfor og bremset ned når farten ble faretruende stor, men det var ikke mange nedbremsinger før jeg kjente lukten av svidd gummi, og før jeg fikk stoppet opp var bremsene borte – svidd vekk.  Da hjalp det lite med reservebrems i sekken, så det fikk bære eller briste.  Med hastigheter som langt oversteg mitt ferdighetsnivå, nervene i høygir, øynene intenst stirrende etter ujevnheter i veien, og beinmuskulaturen i krampeaktig spenning fòr jeg nedover med en stil som minnet om når ’Eddy the Eagle’ nærmer seg hoppkanten.

 

Prøvde ut flere ulike nedstigningstaktikker før jeg skulle over Rocky Mountains.  Alt fra rett-ned-metoden hvor luftmotstanden begrenset farten, humpe-i-grøften-teknikken, og slalomteknikken som endte ut i periferien i ustø galopp når gravitasjonen ble for sterk.   Sistnevnte ble min favoritt. Det ble derfor en del skrubbsår og blåmerker, men likevel for bagateller å regne mot de problemer muskler og ledd gav meg.

 

Ingen er sterkere enn sitt svakeste ledd, og jeg husker godt påsken da jeg gikk på rulleskøyter gjennom Nederland og hvor vondt det hadde gjort i beina.  Femte dagen hadde jeg tatt av meg skøytene for å spasere et stykke, men det føltes som om føttene gikk i oppløsning da jeg tok dem ut og ramlet om på fortauet utenfor en motebutikk og vred meg i smerte helt til butikkeieren kom ut og spurte hvilke drugs jeg gikk på.

 

Virker som om jeg har en svak læringskurve, for nå når jeg skulle gå tjue ganger så langt ble jeg både overrasket og oppgitt da knærne begynte å krangle.  De var konstant hardt belastet med å holde kropp og bagasje i vertikalen.  Legger man til en god del fjellpass, samt grov asfalt som gjorde at vibrasjonene forplantet seg gjennom skjelettet helt opp til hodeskallen og gjorde synet uklart, da burde jeg ikke blitt tatt på senga.

 

Under solens hete halvannen uke etter start satte jeg meg ned i skyggen av noen busker og forbannet den skrøpelige beinbygningen og syntes synd på meg selv.  Som jeg satt der stoppet en hyggelig kar og spurte om jeg trengte hjelp.  Jeg fortalte at jeg var på vei  til Atlanterhavet, men visste ikke om jeg ville klare det.  ”Du vil klare det”, sa han, ”for det står skrevet ’WILLPOWER’ over hele ansiktet ditt”.  Flott det, mente jeg, men det hjalp lite om ikke beina var med på leken.  ”Det vil ordne seg – vent og se”, sa han og gav gass så steinene haglet rundt monstertrucken sin.

 

Og hjelp fikk jeg.  I løpet av det neste døgnet gav en lege meg en eske aspirin og ba meg spise 12 hver dag, en gruppe langdistanseløpere som løp for fred på jord sa jeg måtte be og massere leddene ofte, mens en healer gav meg en uslepet safirstein som jeg skulle projisere visuelt ned i knærne når de verket.  Jeg fulgte alle ovenstående råd, og etter noen få dager var all ondsksp forsvunnet.  Hva som gjorde utslaget vet jeg ikke, men safirsteinen har jeg slipt om til et smykke.

 

Folk lo av meg da jeg dreide nordover mot Montana i stedet for å følge turistruten rett gjennom landet.  Det var ingenting å se der oppe, mente mange, og de har kanskje rett i det. 

Jeg dro likevel opp dit for å slippe varmen lenger sør, men en hetebølge kom nordover og gav historiske temperaturer over hele Montana.

 

Highway 12 som jeg fulgte gikk parallelt med Milwaukee Railroad som var det ville vestens livsnerve helt fram til 1970-årene da den ble nedlagt, og det virket som om samfunnet stagnerte sammen med jernbanen der hvor innbyggerne i hovedsak er av god gammel årgang og fører et liv langt fra terrorfrykt og stormaktspolitikk.  For sosialantropologer ville disse agrarbygdene vært interessante, for motepolitiet avskyelige, og trolig lider de alle av tannlegeskrekk, men for meg var de hjertevarme.

 

Tenk deg disse værbitte spøkelsesaktige bygningene dukke opp som et fata morgana i det fjerne og endelig framme ramler du totalt utslitt inn på stedets eneste bar. Straks du er innenfor døra våkner stedet til liv, og det virker som om de ikke har gjort annet enn å vente på deg i flere timer – kanskje flere år!

En historie blir som kjent bedre med tiden, og de eldste innbyggerne må man anta har sittet ved sitt bord siden de harde trettiårene og fortalt de samme historiene og framfører dem med så sterk pasjon at du ligger krøkket i latter lenge før de har kommet til poenget.  Du blir populær da – og middagen blir ’på huset’.

Jeg følte nesten jeg gjorde en god gjerning bare ved å være der, for som en gammel mann sa til meg; ”jeg mente jeg hadde sett det meste - helt til jeg så deg komme skøytende med skistaver over prærien”, deretter trakk han pusten dypt og mente han kunne få utbytte av å holde seg i live litt til.  Eller norsk-amerikanerne som har rottet seg sammen i Midt-Vesten og laget urnorske samfunn hvor de feirer 17.mai halve sommeren, har troll i vinduskarmen og tar på seg vikinghatt når de skal ut og spise. Samtlige mener å stamme direkte fra en stor norsk vikingkonge, som de selvfølgelig ikke husker navnet på i farten, men som i hvert fall hersket med jernhånd over hele Europa og Midt-Østen ned til Egypt.  På disse stedene ble jeg tatt imot med blankt blikk og skjelvende åpne armer, for nå fikk de næring til å holde liv i vikingsagaen ennå en stund.

 

Fullt så begeistret var ikke politiet som mente at det jeg drev på med var ren galskap. Første gangen jeg ble stoppet var det rent nervepirrende, for den muskuløse macho-mannen som steg ut av politibilen med balltre og revolver hadde tydeligvis glemt beltet hjemme og måtte stå skrevende i knebøy for ikke å miste buksene, men det endte heldigvis godt da vi raskt ble enige om at det måtte være tryggere å skøyte ute i buskene enn på veien.

Jeg måtte stilltiende gi dem rett i at det ikke var helt trygt ute på ’highwayen’, spesielt da jeg nærmet meg Chicago og trafikken tok seg kraftig opp samtidig som veiskuldrene forsvant og jeg sto igjen med en hullete veibane full av singel og knuste glasskår med biler susende forbi med noen centimeters klaring, og hver gang jeg tok et tak med venstrefoten og beveget meg utover i veibanen fikk bilistene sjokk, noe som understreket min mistanke om at sjåførene hadde noe under pari erfaring med skøyting.  Ja, kanskje de ikke hadde erfaring med sport i det hele tatt, for det var ikke uvanlig å se folk starte Cadillac’en sin og kjøre 100 meter for å kjøpe seg en kopp kaffe, og hvor jeg enn beveget meg oppsøkte de lokale medier meg – noe som forteller at man ikke skal bevege kroppen spesielt mye før man er førstesidesoppslag ’over there’.

 

Etter en måned over den monotone prærien hadde jeg sett nok mais, erter og soyabønner til å mette hele Afrika og var lei av å stå opp i grålysningen hver dag for å gå på skøyter inntil mørket falt på, men jeg følte målet var i sikte og bet tennene sammen og presset hardere på enn noensinne.  Framdriften økte, men på skøyter må man holde seg fokusert hele tiden og i skumringen en dag da jeg tenkte ”bare en miles til” mens beina hadde tatt kveld for lengst, og konsentrasjon og stil var lavmåls, traff jeg en liten stein som fikk meg i ubalanse.  Instinktivt tok jeg et ukontrollert spastisk skøttetak som resulterte i at jeg slo skøytene skjeve og fôr som en sittende Buddah i lotus-stilling bortetter veien. Fant en betongklump som jeg banket den skjeve hjulrammen tilbake med, og alt fungerte fint inntil neste støttetak hvor prosedyren gjentok seg. Venstre skøytesko ble etter hvert nokså lettbøyelig og de siste ukene gjennom Appalachefjellene kunne den slå seg vrang uten forvarsel og skreve rett ut mot venstre med meg halsende etter som en Bambi på isen i dødsangst for motkommende trafikk.

 

Det var fem mil igjen da jeg så skyskraperne i The Big Apple kneise i det fjerne, og et snev seiersfølelse blusset opp inni min slitne kropp, men da jeg endelig landet på Rockaway Beach hvor land og hav møtes – hvor virkelighet og drøm ble brutt mot hverandre – var drøm og visjon med ett borte, og jeg satt igjen dypt begravd i seierens melankoli med spørsmålet; ’hva så?’

 

Og folk spør meg hva som var det beste og verste på turen.  Ironisk nok er det ofte samme tingen – da smerten og motløsheten var på sitt verste, kroppen så overopphetet at jeg var i ferd med å svime av og bøygen sa ”gå utenom!” men likevel fant krefter til å fortsette – da hadde jeg det jævlig, men bra.

 

Det sies at den 5300 kilometer lange skøyteturen over det amerikanske kontinent er verdens lengste tur på in-lines, og det er flott, men de fleste kan gjøre det jeg har gjort hvis du bare orker å stå opp i grålysningen og gå 9 mil i snitt hver dag i to måneder. 

Lykke til!


Til Hovedsiden Om meg Bestill Kåseri, bok, artikkel Kontakt meg  
This site in English